6.4 Kompetanseutvikling

Planlovutvalget var opptatt av kompetanseutvikling fordi en var bekymret for kvaliteten på planleggingen for sikre et godt bo- og bygningsmiljø og ivareta viktige naturkvaliteter. Utvalget var også opptatt av den evnen planleggerne hadde til å organisere kompliserte prosesser, til å skape dialog og til å kommunisere med mange parter. Det ble reist spørsmål om det burde stilles kvalitetskrav til planene og kvalifikasjonskrav til planleggerne. Planlovutvalget konkluderte med at det burde foretas en samlet vurdering av det eksisterende undervisningstilbudet i relevante planfag i lys av framtidige behov, og at en styrket etterutdanning syntes naturlig. Utvalget så også behovet for å prioritere planforskningen. Ingen av disse tiltakene er satt i verk.

Behovet for økt kompetanse er åpenbar, spesielt i de store byene der problemstillingene er kompliserte. Her mangler både kompetanse om byforming og andre virkemidler til en helhetlig, områdeorientert planlegging. De visuelle konsekvensene av planene blir ikke i tilstrekkelig grad formidlet til beslutningstakerne. Det er også begrenset kunnskap om konsekvensene av tett og høy utbygging, noe som synes å føre diskusjonene inn i en del blindgater der en ikke kommer videre.

Men det er dessuten behov for kompetanse om planlegging i forbindelse med vindkraftverk, der diskusjonene går høyt langs kysten om egnede lokaliseringer ut fra vind og visuelle forhold. I dette tilfellet er det en verdidiskusjon som ikke synes sluttført. Det er også utfordringer knyttet til utforming av vindmøllene og vindmølleparkene, og hvordan disse skal etableres.

Det er ingen tvil om at det er behov for planforskning i Norge som grunnlag for en bedre offentlig grunn- og etterutdanning. Med dagens bevilgninger til planforskning er det imidlertid liten grunn til optimisme. Planlovutvalget trakk fram at det skjer en utvikling ved undervisningsinstitusjonene. Som et eksempel kan vi nevne at eiendomsutvikling er blitt egen studieretning på masternivå ved NTNU i Trondheim. Fagområdet er tett knyttet til planlegging på den ene siden og arkitektur og byggfagene på den andre. Det vil imidlertid være en stor utfordring å rekruttere fagfolk til undervisnings- og forskerstillinger ved høyskoler og universiteter i framtiden.

Mye av kompetansen i planlegging skapes i private selskaper, kommunene og etatene. Det er en god praktisk etterutdanning i disse miljøene. Det vil trolig bli behov for økt etterutdanning, og det vil trolig være et konkurransefortrinn for dem som har dette når de skal rekruttere nye medarbeidere. Industrien og finansnæringen har på den andre siden lenge praktisert trainee-ordninger for nyansatte. Dette er det behov for i planleggingsfeltet også.

Utfordringene er store når det gjelder utdannelse, læring og ferdigheter (kompetanse) innenfor plan- og bygningslovens næringsområde. Teknologien og antall elementer vokser raskt. Kravet til kompetanse innenfor planlegging, utførelse og forvaltning, drift og vedlikehold vokser og endrer seg raskt. Er det samfunnsmessig lagt til rette for relevant utdannelse, læring og kompetanseoppbygging som vil dekke framtidige behov? Svaret er nok nei, og dermed er det her en samfunnsmessig utfordring.