5.6 Rettigheter og forventninger, konflikter og rettssikkerhet

Dersom en grunneier søker om å få gjennomført et prosjekt som er i henhold til plan- og bygningslovgivningen, har han i utgangspunktet rettslig krav på å få innvilget søknaden. Byggesaksbehandlingen er rettighetsbasert (til forskjell fra konsesjonsorientert). Skal en søknad avslås i planutvalget, må det hjemles i materielle bestemmelser i loven. Hvis søknaden er i tråd med regulerings- eller bebyggelsesplanen og ikke i strid med materielle bestemmelser, skal tillatelse gis. Det forutsettes også at søknaden ikke strider mot krav i andre lover.

Det kan oppstå tilfeller der planutvalget finner at en utbygging i tråd med en plan er lite ønskelig. Det kan da legges ned et midlertidig bygge- og deleforbud i henhold til paragraf 33. Dersom reguleringsplanen revideres, skal søknaden vurderes opp mot den nye planen.

Planforslag eller søknader som er i strid med overordnede planer eller bestemmelser i plan- og bygningsloven, vil oftest ikke bli akseptert. Imidlertid kan også slike planer kreves behandlet og vurdert på en saklig og faglig basis.

I slike saker vil det være svært viktig hvilke aktører som er med på beslutningen. Noen ganger vil det kunne være administrasjonen på delegasjon, mens andre saker skal besluttes av det faste utvalget for plansaker, og noen skal vedtas i kommunestyret.

I enkelte kommuner behandles noen av plansakene først i et utvalg for byutvikling e.l., og der kan tiltakshaveren ofte få være til stede og presentere prosjektet sitt. Ellers er det vanlig at administrasjonen presenterer sakene i planutvalget og i kommunestyret. I disse tilfellene er tiltakshaverens rettigheter tilfredsstilt.

I enkelte kommuner der et parti har rent flertall, vil plan- og byggesaker ofte bli diskutert på møter i partiorganisasjonen. Avhengig av den politiske kulturen vil beslutninger her være rådgivende eller bindende for partiets tillitsrepresentanter i planutvalg og kommunestyrer. Ved en slik behandling risikerer en at berørtes eller tiltakshaverens rettigheter ikke blir tilstrekkelig belyst. I saker der det er – eller en kan forvente – konflikter ved behandlingen av saken i planutvalget eller kommunestyret, er det synd dersom en slik lukket partibehandling hindrer en åpen faglig-politisk diskusjon i det besluttende organet.

Hvilke rettigheter har så naboer og andre berørte? Naboer har rettigheter både etter plan- og bygningsloven og etter naboloven. For eksempel har de etter plan- og bygningsloven adgang til å klage på vedtak. Dersom det gjøres saksbehandlingsfeil eller deres rettigheter krenkes, har de grunnlag for sivilrettslig søksmål mot tiltakshaveren og/eller kommunen. Rettslig behandling av saker er tid- og ressurskrevende, og i mange tilfeller søker tiltakshaveren å unngå dette. Andre berørte har mange muligheter for å engasjere seg for eller mot en utbyggingssak. Vi hører oftest om dem som er imot, de såkalte NIMBY-istene, men det finnes en del prosjekter, utbygging av idrettsanlegg er et eksempel, der tiltaket har både tilhengere og motstandere. Begge parter bruker aksjonsformer som vi først og fremst forbinder med motstandere. For mange utbyggere og kommunale saksbehandlere har NIMBY blitt et skjellsord. Det er det ikke. De som protesterer, aksjonerer på bakgrunn av sine egne interesser. Disse er ikke nødvendigvis mer egoistiske enn tiltakshaverens. Med så mange oppskriftsbøker på hvordan en skal sette kjepper i planleggingshjulene, og med det høye kompetansenivået befolkningen i dag har, innebærer interessemotsetninger i utbyggingssaker en stor utfordring for planmyndighetene og tiltakshaverne.