5.3 Samarbeid og medvirkning

Det kan være praktisk å skille mellom samarbeid mellom kommunens planmyndighet og andre myndigheter på den ene siden og samhandlingen mellom kommunens myndigheter og berørte på den andre siden. Det siste omtales ofte som befolkningsmedvirkning eller bare medvirkning. Nå omtaler plan- og bygningsloven § 20-2 begge deler som samarbeid. Leser vi loven litt nøyere og skjeler til praksis, er skillet vi gjør, mer presist i dagens situasjon.

Plan- og bygningsloven pålegger nemlig kommunen plikt til å samarbeide, konferer § 10-1 som sier følgende:

Plan- og bygningsmyndighetene skal søke samarbeid med andre offentlige myndigheter som har interesse i saker etter plan- og bygningslovgivningen, og innhente uttalelse i spørsmål som hører inn under vedkommende myndighets saksområde.

Hvis en sak påvirker barns oppvekstvilkår, skal fylkesmannens avdeling som steller med dette, ha saken til uttalelse.

Det påhviler imidlertid en rekke myndigheter å delta i den kommunale planleggingen. I § 9-3 "Samarbeidsplikt for andre offentlige organer" heter det:

Organer som har oppgaver vedrørende ressursutnytting, vernetiltak, utbygging eller sosial og kulturell utvikling innenfor kommunens område, skal gi kommunen nødvendig hjelp i planleggingsarbeidet. Slike organer skal etter anmodning fra kommunen delta i rådgivende utvalg som kommunestyret oppretter til å fremme samarbeid om planleggingsvirksomheten.

En snakker ofte om medvirkningsstigen i planlegging. Den skiller mellom deltakelsesformer og typer av innflytelse. Jo høyere opp på stigen en deltar, desto mer direkte innflytelse har en. Samarbeid gir direkte innflytelse, jamfør vegvesenets deltakelse i kommunal arealplanlegging. Samråd, det å bli hørt på eller det å bli informert, gir bare indirekte innflytelse. Som berørt nabo er en som regel i denne situasjonen.

Det er mange eksempler på samarbeid i planlegging:

• regional planlegging, for eksempel på Nord-Jæren, som har resultert i egen fylkesdelplan
• interkommunalt plansamarbeid, for eksempel mellom Midtre Gauldal, Berkåk og Oppdal kommuner med eget plankontor på Berkåk
• uformelt samarbeid mellom Statens vegvesen og større bykommuner der en holder hverandre orientert og utveksler informasjon
• formalisert samarbeid mellom Statens vegvesen, kommuner og fylkeskommuner om investeringsprogram og investeringspakker.

Et eksempel på regionalt plansamarbeid finnes for eksempel i Felles fylkesplan for Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommuner og Trondheim som regionens største og viktigste by. Det er første gang at to fylkeskommuner og en by går sammen om et plandokument på denne måten. Når det gjelder konkrete utbyggingsoppgaver, gir fylkesplanen en god del generelle politiske retningslinjer som en kan se på som regionalpolitiske retningslinjer, men likevel uten de rikspolitiske retningslinjenes status i planarbeidet.

Det finnes også eksempler på samarbeid mellom offentlige myndigheter og private utbyggere. Et eksempel er samarbeidet mellom Oslo kommune, Oslo Sporveier og Avantor ASA om utbyggingen av Nydalen i Oslo.

Kommunedelplanen ble ledsaget av avtaler med samferdselsetaten og Oslo Sporveier som regulerte forholdet mellom partene når det gjaldt utbygging av T-banestasjon i området. Dette var i tråd med en ønsket knutepunktsutvikling i Oslo. Etter at utbyggingen i Nydalen ble påbegynt, opplevde utbyggeren både at kommunen ønsket å revidere kommunedelplanen, og at Statens vegvesen forsøkte å fremme en innsigelse. Begge deler ble forhindret av politikerne, og Avantor vant trolig fram fordi disse endringene ikke var godt nok forankret politisk i det første tilfellet og innholdsmessig i det andre tilfellet.

Dette viser at et samarbeid på den ene siden må ha kriterier for når en av partene kan ta opp spørsmål om revisjon av planen. Dessuten må avtaler om utbygging av et område kanskje inkludere sektorer (her Statens vegvesen) som er berørt.

I forhandlingsplanlegging som er ledet av kommunen, forsøker en både å definere en hensiktsmessig arena for forhandlinger og samtidig avgrense parter til et representativt og overkommelig antall. Fjordbruksplanen for Oslo fra siste del av 1980-årene kan være et eksempel. Her ledet daværende byplankontor dialog og forhandlinger om bruken av Indre Oslofjord mellom en rekke parter – bydelsinteresser, havnevesen, ulike kommunale organer med interesser i saken, forskjellige båtforeninger og andre interesseorganisasjoner.

Av praktiske årsaker valgte en å dele partene i to hovedgrupper, en for offentlige organer og en for private. Etter omfattende registreringer, analyser, dialoger og forhandlinger, med ulike alternativer for løsninger, maktet en å utarbeide en omforent kommunedelplan. Partene bidro aktivt i alle faser av arbeidet og stilte seg samlet bak planen, som ble vedtatt uten endringer i bystyret.

Planleggingen av utbyggingen av Tjuvholmen i Oslo kan illustrere en annen og noe uvanlig framgangsmåte. Havnevesenet var eier av arealet, men ønsket å selge det etter en konkurranse hvor både pris og løsning ble vurdert. Eiendommen er en kaiutstikker på ca. 33 daa (arealet er i løsningsforslag foreslått noe utvidet gjennom utfylling - ca. 51 daa) fra Aker brygge.

Det ble avholdt en åpen konkurranse med visse rammer for utbyggingen. Disse hadde bystyret sluttet seg til. En seniormedarbeider i plan- og bygningsetaten satt i juryen for konkurransen. Da juryen på elleve personer avga sin innstilling, viste det seg at to forslag skilte seg klart positivt ut, og at det bare skilte to stemmer mellom dem. Konkurranseforslagene ble også utstilt og forklart. Folk kunne besøke utstillingen og avgi sin stemme på utkastene. Det viste seg at også "folkejuryen" samlet seg om de samme to forslagene som ble utpekt av juryen for konkurransen, men med omvendt rekkefølge på preferansen.

Havnevesenet valgte å gå videre med forslaget som ble nummer to i konkurransen. Både vurdering av planløsning, pris og utbygger lå bak valget. Den videre framdriften i saken ble en "thriller". Plan- og bygningsetaten innstilte entydig på vinneren av konkurransen. Byråden gikk imidlertid for Havnevesenets valg. Byrådet samlet, derimot, gikk for plan- og bygningsetatens innstilling. Og til slutt valgte så Byutviklingskomiteen å gå tilbake til Havnevesenets valgte konstellasjon, og den fikk også solid tilslutning i bystyret. Det sier seg selv at her ble det arbeidet hardt på hver etappe av deltakerne og andre interessenter.

Diskusjonen rundt gjennomføringen av konkurransen dreide seg senere om flere forhold:

• Hadde bystyret gitt tilstrekkelige rammer, og var disse overholdt?
• Var det riktig å ha en seniorsaksbehandler fra plan- og bygningsetaten i juryen når vedkommende senere skulle delta med innstilling til planen fra plan- og bygningsetaten?
• Ble det til slutt likevel prisen som vinneren ville betale, som var avgjørende for Havnevesenets valg?

Reguleringsplanen er imidlertid vedtatt, og videre detaljplanlegging pågår. Byggearbeidene er startet på første delutbygging.