3.11 Konsekvensutredninger

Formålet med bestemmelsene om konsekvensutredninger (forkortes KU) er å klargjøre virkningene av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn (§ 4-2). Konsekvensutredninger skal sikre at disse virkningene blir tatt i betraktning under planleggingen av tiltaket og når det tas stilling til om - og eventuelt på hvilke vilkår - tiltaket kan gjennomføres. Dette skjer ved at utbyggeren pålegges å utrede konsekvensene av planlagte tiltak for miljø, naturressurser og samfunn. Retten til informasjon om konsekvensene av inngrep i miljøet er grunnlovfestet i Norge. Utredningene bidrar også til at utbyggeren gjøres oppmerksom på og kan ta hensyn til miljøkonsekvensene i planleggingen av tiltaket. Regelverket om konsekvensutredninger åpner for at interesseorganisasjoner og andre interesserte og berørte kan medvirke i planprosessen gjennom blant annet høringsrunder og offentlige møter.

De første bestemmelsene om konsekvensutredninger ble vedtatt i 1990. Inntil 2005 var reglene knyttet til større tiltak, slik som skytefelt, golfbaner, sykehus, store industrietableringer, veier og samferdselstiltak, og var en forutsetning for å få vedtatt en reguleringsplan for tiltaket. I april 2005 kom det nye regler der konsekvensutredninger skal integreres i planleggingen. Dette er nå innarbeidet i ny plan- og bygningslov. Dette gjør at regionale planer, kommuneplaner og kommunedelplaner alltid skal konsekvensutredes hvis de innebærer endret arealbruk i forhold til eksisterende planer. Reguleringsplaner skal alltid konsekvensutredes hvis de omfatter planer for tiltak som kan ha vesentlige virkninger for miljø, naturressurser eller samfunn. Men også mindre omfattende planlagte tiltak må konsekvensutredes dersom de er lokalisert i eller kommer i konflikt med en del nærmere angitte verdifulle natur- og kulturområder.

Det er utarbeidet et eget regleverk om hva som må konsekvensutredes og ikke. Det er kommunens planadministrasjon som tar stilling til om det er et krav om konsekvensutredning, og bestemmer innhold og omfang av en slik utredning. Gjennom planprogrammet skal innhold og omfang beskrives. Hvis først krav om KU foreligger, vil planprosessene på enkelte felt bli noe mer omfattende.

Men hensikten er primært at konsekvensutredningen skal gå som "hånd i hanske" med reguleringsplanleggingen. Det er en utfordring for planleggere og kommuner å håndtere reglene slik at resultatet blir bedre planer som synliggjør relevante konsekvenser, og ikke bare omfattende papirutredninger som ikke påvirker sluttresultatet nevneverdig.

Behandling av en konsekvensutredning er ikke noe enkeltvedtak som kan påklages. Innvendinger må reises som merknader og innsigelser til planen og ikke til selve utredningen.