2.5 Verdibevaring og kulturminner

Verdibevaring er å ta vare på noe vesentlig, noe verdifullt, noe som er viktig for mange lokalt, regionalt eller nasjonalt. Det verdifulle kan være

• et industriminne
• et gammelt gårdsbruk eller et fiskevær
• et enkeltbygg eller et bymiljø
• et landskap eller spesielle naturområder

En bygning kan være verdifull fordi noen har behov for å bevare eller styrke sin identitet. Eksempler kan være nordmenn som ville ta vare på det spesifikt norske i den perioden vi var i union med Danmark, eller at samene som minoritet i Norge i dag har behov for å ta vare på det som er deres kulturarv. Men et bevart bygg, et bygningsmiljø og et sted kan også være en økonomisk ressurs.

Alt i 1922 ble åtte hus i Røros fredet av Riksantikvaren, og i 1980 kom stedet på UNESCOs verdensarvliste. Dette førte til at byen ble ettertraktet, det ble økt turisme på Røros, og dermed ble det en verdiskaping.

Mennesker har satt spor etter seg i Norge gjennom 12 000 år. Kulturminneforvaltningens jobb er å ta vare på det som er viktige kulturminner og kulturmiljøer. Naturvernmyndighetene skal tilsvarende sikre oss uberørt natur og sjeldne landskaper. Finner man et fornminne på en tomt blir tomten automatisk fredet. Per januar 2001 var i alt 1732 områder vernet etter naturvernloven. Dette utgjorde 24 500 km2 og nesten 7,6 % av Norges landareal. I 2006 er 13 % vernet, noe som nærmer seg Miljøverndepartementets mål om 17 % vernede områder. Av de ca. 3,5 millioner bygningene vi har i Norge anses rundt 300.000 som verneverdige. 3.700 bygninger var vernet etter kulturminneloven per januar 2001.

Norge har 14 norske middelalderbyer. I omfang er disse, eller deres bylignende sentra, Norges største sammenhengende arkeologiske kulturminner. Kulturlagene kan være opp til 6 meter tykke. Deler av middelalderbyene er fremdeles synlige gjennom bystruktur, tomtegrenser og noen få enkeltbygninger. Men når en bygger i disse byene, kan fundamentering og drenering ødelegge kulturlag – spor fra middelalderen. Undersøkelser i Oslo, Tønsberg, Bergen og Trondheim har vist at nesten en firedel av kulturlagene er fjernet. Mange vil hevde at kulturminnene ikke forvaltes og vedlikeholdes på en tilfredsstillende måte i dag. Det brukes 20 millioner kroner til vedlikehold av fredede bygninger, mens Riksantikvarens anslag for normal vedlikeholdsstandard tilsier at det burde ha vært brukt 55 millioner kroner.

Utfordringene i denne sektoren er store med hensyn til å få nok ressurser i etterkant av at problemer er oppstått. En annen utfordring er å være representert i forkant. Kulturminnemyndighetene ønsker at plan- og bygningsloven skal styrkes som virkemiddel i kulturminnepolitikken. De ønsker at overordnede planer skal legges sterkere til grunn for saksbehandlingen, og at dispensasjonspraksisen skal skjerpes.