2.3 Eiendomsutvikling

Eiendomsutvikling er en viktig del av bygg-, anleggs- og eiendomsnæringen (BAE-næringen), både når det gjelder investeringer i tomter, nybygg og dels også vedlikehold.

Eiendomsutvikling i vid forstand er å øke nytten eller den økonomiske avkastningen av en eiendom ved å bringe den fra én tilstand (fysisk og/eller juridisk) til en annen tilstand. Denne betydningen er vid og gjør at svært mye faller inn under begrepet, for eksempel en omlegging av jordbruksproduksjonen på et areal fra ett kornslag til et annet som gir større avkastning. Definisjonen omfatter også utvikling av hytteområder og aktivitetsutvikling.

I det videre vil vi likevel bruke begrepet eiendomsutvikling om bymessig eiendomsutvikling, som kan omfatte utbygging av boliger på ubebygd mark nær byer (byspredning), bruksendringer fra industri til boliger, fortetting av nærings- og boligområder (bytransformasjon) og utvikling av infrastruktur. Det siste kan oppfattes som en form for passiv eiendomsutvikling, i den forstand at en eiendom kan få en verdiøkning på grunn av tiltak av en annen part, ofte det offentlige, og ikke som et resultat av egen innsats. Men infrastrukturutviklingen skjer også ofte som et direkte resultat av samarbeid mellom offentlige myndigheter og private interesser. Utviklingen av T-baneforbindelsen til Nydalen i Oslo er et eksempel på dette.

En viktig del av eiendomsutviklingen skjer allerede tidlig i prosessen der en får en idé for hvordan en tomt kan brukes. En reguleringsplan for tomta innebærer i seg selv en verdi, men trenger ikke å innebære en verdiskaping. Dersom et eksisterende industriområde er regulert til park i framtiden, representerer dette et mulig tap for eieren. Dersom reguleringsplanen har regulert området til boliger, betyr det i dagens situasjon en verdistigning. Hvis kommunen ikke har regulert tomta i detalj, men har fastlagt hva tomta eller området skal brukes til gjennom kommuneplanens arealdel, er det viktig å få tomta regulert til dette formålet dersom kommunens plan er i tråd med den ideen en selv har. En slik regulering vil kunne innebære en betydelig verdistigning.

Et viktig forhold i eiendomsutviklingen er å være bevisst så tidlig som mulig om strukturendringer som er i ferd med å skje i samfunnet. Et eksempel er nedlegging av tradisjonell industri som ofte lå sentralt lokalisert i byområder. Mange av disse er senere blitt endret til bolig- og/eller kontorområder, og forutseende eiendomsutviklere som kjøpte opp disse områdene, har kunnet oppnå store gevinster. Risikoen ville være at det kunne ta mange år før tomtene kunne bygges ut til noe som var inntektsbringende, og det ville også ha vært en risiko på grunn av mulig forurensning i grunnen. På den andre siden ville tomteprisen reflektere dette og være lav.

Andre ganger kan det være slik at et boligområde ligger så sentralt lokalisert at det vil kunne egne seg bedre som et forretnings- og kontorområde. Mange eiendomsutviklere har utvist langsiktig forståelse for denne typen endringer i byene og sikret seg slike boligbygg over tid, bygg som senere kan inngå i et nytt forretnings- og kontorområde.

For å få dette til må utvikleren forsøke å få myndighetene til å akseptere en endring av reguleringsformålet for området. En endring av bruksformålet for en tomt slik at en kan få etablert andre typer bygg, representerer en verdiøkning for eieren av tomta. Slike endringer kan også innebære en verdiøkning for samfunnet dersom utbyggingen bidrar til en bedre utnyttelse av samfunnets tekniske og/eller sosiale infrastruktur. Kommunen kan derfor selv ta initiativ til slike endringer.

Et viktig kjennetegn er at det kan være vanskelig å vite hva et område egner seg best til, særlig noen år fram i tid. Derfor er det en utfordring for eiendomsutviklerne å utvikle prosjekter med en innebygd fleksibilitet slik at en kan endre i hvert fall deler av prosjektet i løpet av levetiden. Det kan for eksempel være snakk om å øke boligandeler i områder med blandet utnyttelse.

En eiendomsutvikler står overfor fire former for risiko: