1.7 Plan- og bygningsloven – struktur og oppbygging

Med den store betydning plan- og bygningsloven har i samfunnsplanleggingen, og med de store verdier og interesser det dreier seg om, har loven relativt detaljerte regler om hva som er tillatt eller ikke i planlegging, saksbehandling og gjennomføring. Reglene skal være mest mulig hensiktsmessige for avveiing mellom vekst og vern og for kvaliteter ved planleggingen. Derfor krever loven kompetanse og betydelig faglig dyktighet hos utøverne.

Loven har definert en struktur som kan anvendes systematisk fra nasjonalt nivå, via fylker til kommuner og deretter til tiltakshavere. Men den samme strukturen kan også brukes den andre veien – fra borgere til kommuner og via fylker eventuelt videre til staten, når det er nødvendig. Et eksempel på dette er folkeaksjoner. Det er lovens definisjon av planer og planleggingsprosesser som viser vei. Som virkemidler defineres rikspolitiske bestemmelser (juridisk bindende) eller rikspolitiske retningslinjer som øverste nivå. Det er regjeringen som vedtar disse. Deretter følger fylkesplaner eller fylkesdelplaner (sistnevne for sektorer eller for geografiske delområder). Her er fylkestinget besluttende myndighet.

På kommunalt nivå kan flere plantyper anvendes: kommuneplan med bindende arealdel (omtalt tidligere), kommunedelplan (for tema, sektor eller geografisk delområde), reguleringsplan og bebyggelsesplan. Retningslinjer og bestemmelser (juridisk bindende) anvendes etter behov.

Kommunestyret er planmyndighet for alle disse planene. Når arealet er regulert gjennom prosessene ovenfor, ligger det tilrette for at byggesaken kan starte. Planene som er vedtatt legger rammene for hva som kan tillates på den enkelte eiendom. Plan- og bygningsloven gir sammen med vedtatte forskrifter de overordnede regler for byggesaken. I praksis er forskriftene sentrale når det gjelder de tekniske løsninger og krav til helse, miljø og sikkerhet.

Å planlegge krever både faglig dyktighet og erfaring. Ulike funksjoner som boliger, arbeidsplasser, service og rekreasjon skal lokaliseres og utformes på en hensiktsmessig måte som er tilpasset politiske rammebetingelser og landskapets egnethet og sikret overfor naturkrefter som flom og ras. I tillegg stiller funksjonene selv krav til lokalisering, for eksempel når det gjelder tilgjengelighet og solforhold. Dessuten skal miljømål oppnås, grøntområder ivaretas, strandsoner sikres for allmennheten og ulemper knyttet til støy og luft- og vannforurensning reduseres. Transportbehovet bør minimaliseres ved samordnet areal- og transportplanlegging og best mulige betingelser for offentlig kommunikasjon og gang- og sykkeltrafikk. Dette er nevnt bare som eksempler.

Alt dette stiller krav til tverrfaglig kunnskap med omfattende samhandling mellom ulike disipliner og bruk av analyser med modeller og beregninger som benytter seg av moderne IKT-hjelpemidler. Men det er også avgjørende å kunne føre konstruktive dialoger, finne felles planløsninger og forhandle fram avtaler mellom ulike myndigheter og mellom myndigheter som kommunen og private gjennomførere av tiltak.

Planlegging er en kreativ prosess med organisert og strukturert ledelse som framkaller skapende og effektiv medvirkning gjennom samråd og samhandling. Å kunne omdanne målsettinger, hensyn og synspunkter til konkrete egenskaper ved planer og formidle dette videre til beslutningstakere og allmennhet stiller krav til solid kompetanse.