1.5 Plan- og bygningsloven – formål og virkeområde

Plan- og bygningsloven er det viktigste instrumentet og virkemidlet for samfunnsplanlegging. Loven krever utstrakt grad av dialog og samhandling.

Plan- og bygningsloven viser hva ulike administrative og politiske nivåer fra stat og fylke til kommune har av muligheter og forpliktelser ved bruk av naturgitte og menneskeskapte ressurser. Begrepene bærekraftig utvikling og universell utforming er senere gjennom politiske signaler og praktisk tilrettelegging tatt med som målsetting i de politiske føringer. Disse hensynene er det bred oppslutning om i samfunnet, og de er helt vesentlige for vårt bidrag til den globale utviklingen og er til gagn for et likeverdig samfunn.

Det er også verdt å legge merke til målsettingen om at all virksomhet etter loven skal være tuftet på samordning. Alle har et selvstendig ansvar for å delta aktivt i samfunnsutviklingen gjennom de prosesser loven stiller til rådighet. Tiltak som den enkelte måtte være deltaker i eller selv fremmer – bygging av egen bolig for eksempel – skal skje i samsvar med lovens målsetting og intensjoner.

Samfunnsplanlegging er et meget vidt begrep og dekker både fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forhold. Slike forhold har svært ofte konkret innvirkning på utviklingen av arealer og bygninger. De fysiske forholdene framheves derfor med særlig tyngde. Lovens prosesser, planer, virkemidler, bestemmelser om kvalitet osv. søker å ivareta en god og effektiv ressursbruk.

Samfunnsplanlegging er avhengig av et solid og oppdatert kartverk. Alle plantyper som loven definerer, har kartografisk informasjon og framstilles med kart. Som det går fram av loven, har kommunene ansvar for kartgrunnlaget.