1.4 Loven skal ta vare på store verdier, - etikk og rettssikkerhet

Det er beregnet at verdiene av fast eiendom, bygninger og anlegg som omfatter veier, flyplasser, jernbaneanlegg, oljeinstallasjoner, kraftverk, gruver osv., samlet utgjør over 40 % av Norges realkapital. Men en lang rekke av de nasjonale ressursene er neppe målbare i økonomiske termer.

Eksempler er den fantastiske naturen og vegetasjonen og ikke minst artsmangfoldet som finnes i naturen. Noen vil hevde at det en mister og som ikke kan erstattes eller ikke finnes andre steder, burde ha en "uendelig verdi". Slik vil det også kunne hevdes å være for kulturskatter som kulturlandskap, fredede eller verneverdige bygg, bebyggelse og anlegg.

Imidlertid er endringer nødvendig, og de vil kontinuerlig finne sted. Verdier blir påvirket av endringer og tiltak – og ikke alltid i positiv retning. Derfor er det behov for å kartlegge hvilke følger endringer og tiltak vil kunne få på miljø, naturressurser og samfunn. Plan- og bygningsloven har nå innført egne prosesser for dette ved at forhold som skal undersøkes, defineres (konsekvensutredninger) og offentliggjøres samtidig som planlegging startes opp. Dermed vil alle berørte eller interesserte kunne bidra til å få belyst følgene best mulig. Forskjellig disponering av areal gir også ulike verdier for grunneiere. I enkelte tilfeller kan slike ulikheter oppfattes som både uheldige og urettferdige.

Dette er en utfordring for både lovverket og bruken av det. Her hviler et særlig etisk ansvar på både fagplanleggere og politikere. Alle borgere må ha rettssikkerhet og likhet for loven. Kommunene må opptre ryddig, preget av reell samhandlingsinnstilling og uten tilløp til manipulerende bruk av sin reguleringsmyndighet. De forvaltningsrettslige kravene til habilitet, saklighet, forsvarlig skjønnsutøvelse etc. gjelder for kommunenes planbehandling og vurdering. Alle vedtak i plan- og byggesaker skal dessuten ha en klar hjemmel i loven.